Livet har ju ikke bare hvert FAS, selv om den gjør seg på mind hele tiden.

Jeg elsker musikk, natur og dyr, spesiellt hunder, katter og kaniner. Av større dyr så er det faktiskt kuer, av alle dyr:)

Jeg kunne klappe dem og stelle dem som små barn når jeg hva med på ku utstillinger.

Vi hva ute mye å reiste som små, og jeg fullstendig maktet ikke mye folk og mas. Derfor hva jeg helt uintressert i butikkene, trett og bare satt meg, eller fikk raseri utbrudd når det ble for mye.

Men jeg elsket å gå inn i kirker og på rolige museer. Gla i historie.

Jeg kunne se på tv, og lytte på musikk i timevis, og når jeg ble større, leste jeg mye lette bøker. Veldig gla i selvbiografier. Allt som intresserer meg får jeg inn, men er det vanskelig lesestoff legger jeg bort boka med enn gang, greier ikke å koncentrere meg, skjønner ikke språket. For komplicert.

Nå må jeg dessverre stoppe å skrive en stund folkens:) Ha en fin dag

Del dette

Jeg hvet ikke om alle med FAS har nytte av det jeg opplever nyttig når man går over veien. På grund av oppmerksomhets vanskene har man en tedens til å gå rett ut i gata, uten å se seg for først..

Selv har jeg stor nytte av rød og grønn man.så jeg unngår om mulig de steder der de ikke finnes.

Det er ju det at allting annet er mye mere intressant enn veien?…nei, men man mister fokus, koncentrasjonen, oppmerksomheten..noen plystrer, du snur deg og bare fortsetter oggå uten og tenke.

Derfor er jeg, nå som jeg hvet at jeg har FAS, på trening med meg selv..men det hva verre når man hva liten.

Inni meg selv tenker jeg nå, stopp, tenk, stopp, tenk. se deg for!

Antageligen visste mamma og pappa om dette problemet når jeg hva liten. Mmma sa jeg ikke fikk gå å hilse på nabon over veien. husker ikke hvor gammel jeg hva, men uansett, en dag trosset jeg henne. jeg og en kamrat hun passet på løp av gårde til naboen, og det hva fint.

Jeg visste at jeg gjor feil, og hørte mamma rope på oss med opprørt stemme. så jeg og kamraten gjemte oss bland den voksende hvetekornen. Men hun fant oss, og satte meg på et rom og han på et annnet.

Nå sitter du der en kvart, sa mamma. Jeg gråt og skrek, hvor mye er en kvart skrek jeg tilbake. Det merker du, sa hun og lukket døren.

Jeg skrek og kastet ting på døren i vilt raseri.

Det er faktisk mitt første raseri utbrudd jeg husker…

Uansett så er det nokk veldig vktig med trening, trening, trening, på å se seg for, stoppe og se seg for. At foreldrene ikke gir upp…Dessverre er ikke den trening ikke bestandig så virksom hos barn med FAS, da man må erfare selv for å lære.

Selv har jeg stor hjelp med rødt og grønt, og en stor porsjon hvetskap om min egen funksjon nedsetting. Jeg prøver å gå i tid til steder, gerne lang stund i forveien, for press og stress øker oppmerksomhets vanskene, og fokuset. Da går jeg i rolig mak og styrter ikke ut i traffikken.

så der ser dere hvor viktig det er med en diagnose, og få kjennskap til sine begrensninger, for da kan ressurserna også komme frem:)

Del dette

Alle lyd og lys blir dobbelt så sterkt for oss med FAS, vi tar det in slik vi hører deg rope helt nær oss.

Mamma og pappa slo på lyset fordi de trodde jeg skulle være trygg, men nei, jeg tasset upp og slukket lampa, når de kom opp, tente de lampa, jeg gikk opp slukket…klarte ikke å sove. det samme gjaldt, gjelder lyder…helt taust må det være…men når jeg hva liten og tenåring hva vel den verste tiden, nå må man finne en eller annen løsning på problemet.

Tårene sprutet når tv,n hva for høy og jeg hva rasende som tenåring…

Tom sykehuset hadde vansker med min nattvandring da de tente lampen ,så tasset jeg opp og slukket. eller hva det barnehjemmet?

minnes jeg lå i en sprinkelseng med en sån der leke med forskjellig ting å trykke på.Meget artig:)

Og en dør med glassvindu…men lyset, det forstyrret meg.. så jeg må ha klatret og lukket døren som sto litt åpen, det ble mindre lys da…men de åpnet, og forsvant..

jeg må ha falt, fordi jeg prøvde vel igjen å klatre for å slukke, men slo leppen eller nesa, fordi tørket meg, og da hva det blod..siden satt det en dame og passet på meg og lot som om hun sov.

mitt første barndoms minne handler om lys!

Natti, natti.

Del dette

Må tillegge at selv om det var dårlig ukunskap om FAS på 80 tallet så er det fortsatt mye å lære!

Det er forsatt kronglete å nå frem i systemet, og få hjelp, forståelse, og da snakker jeg ikke bare om meg selv…men på vegne av andre.

Jeg oppfordrer dere lærere, leger (läkare), barnevern (socialen) og alle som har med banr og voksne med FAS å gjøre hør på oss, sett dere inn i hva FAS er for noe, om hvordan dere kan hjelpe..hør på foreldrene som kjenner barnet sitt, sett inn tilltak, og se ikke bare FAS men personen bak, våres vansker, men likemye våres ressurser, personlighet!

Tack:) det hva dagens preken..

Del dette

Mattematikk er ett problem når man har FAS…

Jeg husker alle de gangene de gjode hørseltest på meg da jeg hva barn, og hvor irritert mamma ble fordi jeg ikke hørte etter hva læreren sa… Visst, jeg hadde problem med ørene, men like mye med konsentrasjonen, hukommelsen og oppmerksomheten.

Man satte inn hjelpelærer til meg…det hva rett koselig, bare meg og to snille damer. en i svensk og en i mattematikk…vi satt i et avsides rom…men kunne hvære ganske ensomt og ble fort utestengt av de andre i klassen..

Det hva ikke noen annen tillrette legging på den tiden, med at man med FAS bør sitte nær læren, eller gå inn i et annet rom når støyen ble for mye..bare holde ut…

mamma gråt når jeg ikke forstod denne eveinnerlige mattematikk. Penger og forstå regne begreper..

men hun hva flink å rose når jeg forsto…men vi kom i intens krangel og gråt når jeg ikke gjorde det..har vanskelig med dette forsatt.

Nei, fostermor hadde rett, jeg hørte greit…men hva opptatt med å falle ut i andre tanker, se på annet osv..tenk om man visst det da, at de skulle klappe i hendene, for å nå oppmerksomheten min, gi meg pause, mm.

men dette hva 80 tallet…

Del dette

beklager hvis jeg skriver feil innemellom, oppmerksomheten svikter.skal prøve og rette på ordene,når jeg får tid: D

Del dette

Ofte hender et at jeg begynner å gjøre ting, fr å siden fortsette med noe helt annet.det jeg begynte med er glemt. heromdagen glemte jeg laksen i ovnen, når jeg endelig kom på det, så hva den ikke pen…

Ikke rart man har vanskelig med organisering…papirer som flyter.heldigvis med botrening, så har det blitt noe edre, men tro at  jeg bare kan bli forlatt til meg selv, i håp om at jeg er bedre går ikke.Jeg mestrer me selv, ikke det jeg mener, men litt veiledning bør en nokk ha… 

Igår gjorde eg storkok hjemme og fryste ned maten .bra og ha reserver, har jeg funnet ut, med den dieten(gluten og melkefri) enn spiser.derfor blir jeg så sur når jeg glemmer ting….men jeg lykkedes med å få til 3 supper, 3 kjøttsaua, 6 kyllinglår, og kjøttboller.neste prosjekt blir pizza og hjemlagde fiskekaker…så laksstakkarn hva bare en bagatell…:)

Del dette

Ja så hva det søndag igjen. Ukene går fort…skal snart til kirka, og etterpå bursdagselskap.

Har slutta på jobben, er ju ufør nå, så jeg velger å gjøre noe frivillig arbeid isteden.Bloggen er en av dem, men også besøke eldre, eller noe annet. Det hva som en stein fallt av skuldrene, når jeg valgte dette isteden. Ikke bra når man begynner å glemme ting i stress situasjoner. Som frivillig velger jeg selv når jeg vil gå på “jobb”.

Hvis jeg vil begynne å jobbe kl 11 så gjør jeg det, eller kl 9, eller kl 12, så gjør jeg det…mange dager i uka har jeg behandlinger, familie terapuet osv…I helgen har jeg lekt meg masse med barnet mitt. Det er som om han legger merke til at jeg slapper av…leiligheten, er ryddig.bedre i hvertfall:) og så har jeg begynt å legge mye tid på å strikke, på kvelden.

Del dette

Sukk…nå er det lenge siden jeg hva på bloggen.trodde aldri jeg skulle finne den igen, men nå har jeg gjort det….:)

Del dette

Ibland kan ikke mine fosterforeldre hatt det lett med meg. Spesiellt ikke i tenåren….FAS barn, tenåringer kan få svære aggressions utbrudd og det gjaldt meg også… Jeg holdt på rive huset av og til. Spesiellt når presse, kraven ble for store å håndtere..når jeg ikke forsto, eller visste hva skal jeg gjøre med dette eller dette…Det hva ikke nok med å smelle i dørene bare 1 gang, men 10 på rad, og så hardt som mulig. Og jeg gråt så tårene sprutet.

Stakkars mamma og pappa……Jeg tror ikke de visste så mye om skaden, de visste nokk, men ikke alt…Og jeg, jeg visste ikke i det hele tatt, bare om noen hjerneceller som manglet og sån…Ville de hjelpe gikk det ikke inn.Jeg ble presset til å være vanlig, men hva det likevel ikke…hm…ikke rart det blir forvirring….Og klart hvem vil ikke det….så jeg kjempet for å være som de andre!

Senere så gikk sinnet også mere ut over meg selv. Jeg sluttet å spise….ingen forsto meg likevel, jeg hva mobbet på skolen, utestengt, ikke forstått. Selv om jeg hva 17 og gikk på hjelpepleien, så kunne jeg gråte overfor mine med klassevenner. De forsto ikke alltid hvorfor, fordi jeg missforsto, men ikke alltid. For å stenge følelsene begynte jeg å kaste opp, få ut maten, ikke spise, ikke føle, bare være liten og forsvinne i meg selv.Til slutt veide jeg bare 40 kg! Mamma spurte hva jeg veide sa jeg 45 kg. Jeg løy….Jeg gjemte maten, jeg lot som om jeg spiste. til slutt drakk jeg mye også. fester vær helg. Å forsvinne i techno musikken hva som en rus….jeg lærte å skjære i armene mine…

Mine fosterforeldre nevnte aldrig om selvskadingen min. Hvet ikke om de så det. Forlengst gikk jeg i selvhjelps grupp, men der lærte jeg bare mere om å kutte ned mere å maten. Ingen bra ide..

Alle hva sjokkerte, mamma trykket in en skje med mat i munnen, men jeg slo den vekk..

Jeg hvet ikke om denne hva pga dålig adferd som følge av FAS, eller et rop på hjelp, innerst inne…kanske en kombinasjon.

Hadde jeg fått info om FAS allerede da, og fått info som jeg skjønt og full støtte, kanskje det hadde godt bedre….

Men å andre siden så er det greit at det skedde nå, fordi man har bitt modnere.

Men når jeg spurte om jeg hadde FAS når jeg hva ung så synes jeg kunne fått et svar, “ja, du har FAS”…men nå hvet jeg det.

Del dette